Neste kveld ringte Vidar (sønn): Han skulle i fjorden og lurte på om jeg skulle ut. Jeg hadde jo ikke tenkt det, men jeg var ikke vond å be og en drøy halvtime etter var vi igang med fluestanga. Det var en nydelig kveld med en praktfull solnedgang. Etter noen kast, dro det til hos meg. Jeg skjønte fort at det var torsk på gang, og etter litt fram og tilbake fikk jeg grep over nakken og en fin matfisk på 1,6kg var berget. Vidar knipset og filmet. Dette er jo fine minner.
Etter mer kasting, og når flua var nesten inne ved land, så jeg en diger torsk komme sigende etter flua og gapte. Den bommet, så jeg stoppet inndraget. Da torsken snudde, ga jeg flua et lite drag og denne gang blei det bingo. Den dro ut i en fart som du sjelden opplever med torsk. Fingrene mine fikk faktisk skikkelig juling av snellesveiva, og når snøreknuten raste gjennom toppringen, var det skikkelig tjo og hei. Ikke ofte man kjører torsk langt ute på backingen. Jeg fikk den etterhvert nærmere, men denne karen ville ikke gi ved dørene. Den dro ut igjen så backingen igjen lyste på snella. Men nå merket jeg at den begynte å bli mør og da den gled inn mellom steinene og jeg fikk grep under gjellelokket, var virkelig kvelden reddet. Dette ville bli god mat til bl.a. min kjære mor som elsker fersk fisk. Nye bilder ble knipset underveis og også filmet. Torsk på 4 runde kilo på flue er herlige minner og slett ikke hverdagskost.
Så var det kaffe for å roe ned. Mens jeg sløyde fisk etterpå, tok også Vidar en fin torsk, men denne fikk gå tilbake. Nok er nok.
Flott kveld og flotte opplevelser.
